Katolsk – vad betyder det?

Av Roald Nikolai Flemestad:

Slik ordet «katolsk» ofte brukes i dagens kirkelige debatt, kan man ledes til å tro at uttrykket betegner Den romersk-katolske kirke i motsetning til luthersk eller ortodoks kirkeliv. Bruken av «katolsk» som konfesjonsbetegnelse er imidlertid noe nytt. De ortodokse og gammelkatolske kirkene har aldri oppgitt retten til å kalle seg katolsk. Og på luthersk hold begynte man først i det 17. århundre da pietismen og opplysningsteologien gav reformasjonskirkene en ny selvforståelse, å tale om «det lutherske» i motsetning til «det katolske». Inntil da hadde man nokså konsekvent omtalt seg selv som tilhørende den egentlig katolske kirke i motsetning til papistene. Både Luther og Melanchton bekjente seg til den katolske kirke og dette forpliktet også deres tilhengere.

Forpliktelsen på kirkens store tradisjon
Når man ikke brukte ordet «luthersk» om seg selv, avspeilte dette at man ikke ville fremstå som forsvarer av et slags særstandpunkt som «Luther-tilhenger».  Det samme anliggende kommer tydelig til uttrykk i Den augsburgske bekjennelse fra 1530, hvor reformatorene gjør krav på å forsvare den opprinnelige vesterlandske katolisisme mot datidens villfarelser. Således ble det understreket at den reformatoriske lære «ikke avviker fra den alminnelige kirke (ecclesia catholica) i noen trosartikkel, men bare gir opp noen få misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening …». I forhold til pavens mange nydannelser gjør man altså gjeldende at ens eget lærestandpunkt «ikke avviker fra Skriften eller fra den alminnelige kirke eller fra romerkirken (ecclesia catholica vel ab ecclesia Romana), slik som vi kjenner den fra kirkefedrene» (Augustana XXI:1).

Troens fylde
Denne forståelse av katolisitet som forpliktelsen til å holde i hevd kirkens historiske overlevering, griper tilbake til kirkefaderen Vincent av Lérins’ definisjon i år 432:  «Katolsk er det som tros overalt og er blitt trodd av alle til alle tider». Definisjonen videreførte Oldkirkens forestilling om at det gis en felles trosoverlevering er forpliktende for kirkens åndelige liv overalt og til alle tider.  En slik oppfatning av det katolske gir seg også etymologisk. Ordet er avledet av den greske ordsammensetningen katha (i følge) + holos (hel). Begrepet «katolsk» – kath-holon – betegner da «det som overensstemmer med helheten». I betydningen «fullstendig» eller «fullkommen» tegner ordet for oss forestillingen om en idealtilstand: «Det som er som det skal være».
At uttrykket «katolsk» allerede i kirkens første tid hadde fått et særegent betydningsinnhold, avspeiles i vanskelighetene man hadde med å finne et sakssvarende uttrykk på andre språk.

En teknisk term
Det er påfallende at man i den latinske oversettelse av både den apostoliske og nikenske trosbekjennelse valgte å beholde «katolsk» (catholicam) som lånord fra gresk. Som kjennetegn på kirken hadde ordet fått en særegen betydning og kunne ikke erstattes med det latinske uttrykk «alminnelig» (universalis). Poenget er at kirken ikke skal være alminnelig forekommende, men at hun er «fullstendig» i åndelig henseende.
Likesom de andre kjennetegnene på kirken i trosbekjennelsen som «én», «hellig» og  «apostolisk» uttrykker også attributtet «katolsk» en uoppgivelig side ved kirkens liv i verden. Begrepet betegner derfor ikke et spesielt kirkesamfunn, men et kvalitetskrav. For å kunne kalles katolsk må kirkens tro og ordninger være i samsvar med helheten; overalt og alltid må det åndelige liv fremstå som det virkelig skal være. Allerede rundt år 100 anvender kirkefaderen Ignatius således kriteriet på såvel den universale kirke som på lokalmenighetens åndelige liv (Polykarps martyrium 8:1, 16:2). Kriteriet på katolisitet er entydig: «Den katolske kirke er der, hvor Kristus Jesus er» (Ad smyrn. 8:2).

Selvbestemt religiøsitet og katolsk tro
Alternativet til denne katolisitet er heresiet – vranglæren, som vil skape seg sin egen sannhet. Det greske ordet for vranglære «heresi» er avledet av verbet «hairéomai» («jeg velger meg») i betydningen: Jeg gjør meg selv til høyeste autoritet i mitt religiøse liv. Private erfaringer, tilfeldige kirkelige beslutninger eller politisk press kan ikke styre det åndelige liv. Mot enhver form for vilkårlig religiøsitet fastholder katolsk kristendom at det aldri kan gis en kristendom som bare er min eller samtidskulturens trosforestillinger. Troen bryter jeg’ets trange grenser ved å føye den enkelte inn i alle troendes «vi», idet hver og en bekjenner troen på Treenigheten sammen med den katolske kirke overalt og til alle tider.

Katolsk som nedsettende slagord
I det protestantiske Norge er det å være «katholsk udi Hovedet» helt siden dansketiden blitt brukt som ensbetydende med det å leve i fordummet mørke. Denne talemåte henger nøye sammen med at reformasjonen ble innført i Norge 1537 i kjølvannet av den danske okkupasjon. Kong Christian III ønsket fullt brudd med den katolske kirke som hadde vært den fremste forsvarer av Norges uavhengighet. Lutherdommen som Kongens religion ble følgelig fremstilt, ikke som en reform av det forgangne, men som kristendommens egentlige komme til Norge. 200 år senere erstattet pietismen denne statsreligiøsitet med  opplevelsesbasert fromhet. Fratatt en forpliktende læreoverlevering førte utviklingen til en almen protestantisme hvor persondyrkelsen av «høvdinger i Guds Rike» låner autoritet i trosspørsmål. Det er vanskelig å unngå det inntrykk at vivaret i dagens kirkeliv kaller på katolisitet som norm.

Romersk selvhevdelse
Etter mitt syn betyr det ikke at Den romersk-katolske kirke skulle være et entydig alternativ. Både formelt og i praksis kommer Rom selv til kort i katolisitetskravet. Bruken av epitetet «katolsk» som eksklusiv konfesjonsbetegnelse på egen virksomhet er en historisk tilsnikelse. Det er videre mer enn frimodig å gjøre krav på at man for å være katolsk også må være underlagt pavestolen (Katekismen, § 2089).
Ikke mindre utfordrende er selvforståelsen om å være societas perfecta – et fullkomment og selvtilstrekkelig samfunn som andre troende ydmykt må slutte seg til for å være sanne kristne. Den empiriske virkelighet gjør denne selvforståelse til platonske realiteter. Den senere pave Benedikt erkjente da også under korsvandringen i Roma i 2004 at finnes ondskap i kirken. Siden den gang har utallige avisoverskrifter dessverre bekreftet dette. Den romersk-katolske kirke har således en stor utfordring foran seg for igjen å kunne fremstå som attraktiv i katolsk forstand.

Kjærlighetens dialog
Samtidig inngir pavestolen også nytt håp. I encyklikaen «Ut unum sint» innbyr Pave Johannes Paulus II kristenheten til en ny ekumenisk dialog basert på hva han kaller «den udelte kirkes tro i det første årtusen» (§§ 55, 61). Denne dialog, skriver han med henvisning til Romerbrevet 5:5, fordrer at vi renser sinnet fra fortidens stridigheter og møtes i kjærlighet, idet vi ikke bare gjensidig utveksler teologiske standpunkter, men også vår åndelige gaver (§§ 28, 60). – La oss alle forplikte oss på en slik kjærlighetens dialog.
Roald Nikolai Flemestad

(Artikeln är tidigare publicerad i Dagen, 12 oktober 2012)

2 reaktioner på ”Katolsk – vad betyder det?

  1. Ping: Påven kommer. Alla tycks vilja ha en inteckning. | Gammalkatolsk idédebatt

  2. Ping: Det katolska etablerat i Karlskrona | Gammalkatolsk idédebatt

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s