Die Zeitgeist

magne-v-kristiansen-2012

Kan hende leseren blir trøtt av denne stadig kretsing om hvorfor, hva og hvordan. Jeg tenker på kunsten. Denne uro og problematisering av hva man skal male og hvorfor en gjør det og hvordan?

Hvordan
handler om trening og atter trening. De tekniske utfordringene er i seg selv stimulerende og morsomme, ikke sjelden frusterende. Men så, endelig å knekke koden og vite at bare en har en god modell og tid og gode pensler og farger, så er det mulig å imitere naturen ned til minste detalj.

Jeg holder et tidskrift som heter International Artists og det er ikke grenser for hvor langt ned i mikroskopiske detaljer en dyktig tekniker kan trylle fram hvert lille mikrofiber i det lille dunet som vi kanskje kan få øye på mellom stein og grus, som også er samvittighetsfullt skildret.

4
Ester Curini
«Cogito» 2011 Utsnitt Acrylic on canvas, 70×50 cm
http://www.estercurini.com

Kunst uten kropp
I kontrast til den minutiøse imitasjon har vi den rene formalisme. For jeg vet ikke om publikum har oppdaget det, men et malt lerret er og blir en flat, preparert tøybit spendt på ei blindramme. Så er det klistret noen pigmenter kombinert med linolje på denne flate biten. Lager en de rette mønster og former og rette valører og farger i disse kombinasjonene ser det ut som noe vi har sett før.

Men alt er illusjon.

Griper vi etter det vakkert, modelerte eplet kræsjer fingrene mot det flate lerretet. Snur vi så bildet på hodet mister vår hjerne alle gjenkjennelige holdepunkter og bildet blir plutselig det det i virkeligheten er: Et bilde, en dekorasjon, et mønster. Følger vi kunsthistorien gjennom 1900-tallet forsvinner det figurative mer og mer inntil det som er igjen er rene formale prinsipp. Geometri og abstraksjon. En slags ultimat åndelig kunst, frigjort fra stofflighet og kropp.

6
Piet Mondrian «Komposisjon i blått, rødt og gult» 1930

Opprøret mot kvistmaleriet
Men la oss ta en av modernistene som hadde vært over 150 år gammel om han hadde levd i dag. (Modernismen begynner å bli nokså gammel med andre ord). Munch, vår kjære ekspresjonist, som forlengst var lei av å male spiker og kvist og heller ville uttrykke noe med sin kunst. Hans fetter Gustav Wentzel fikk sitt pass påskrevet av den moderne Munch. Munch kalte han for kvistmaler og de som har sett Wentzels tidlige arbeider vet hva jeg sikter til.

Her er det intet som unnslipper mikroskopet. Smulene på bordet, den syltynne sprekken i speilet, refleksene i porselenet osv. i sannhet en sann «kvistmaler». Munch ville ikke distrahere sin fortelling med slikt. Han var psykolog og et ektefødt barn av sin tid som nå hyllet modernisme og realisme og opprøret mot en hver vedtatt sannhet.

7
Edvard Munch «Skrik» 1910

Realist betyr ikke at man var fotografisk, men en søkte bare den umiddelbare ytre virkelighet. Etter at Marx, Freud, Darwin og Nietzsche hadde uttalt seg om livets mysterier var alle mysterier dampet vekk. Tilbake sitter det melankolske menneske på stranden med seg selv, dypt hensunket i tidens tomhet, sjalu på kvinnen i sitt liv som hengir seg til en annen inne i skogen og det reiser seg opp og gjør anskrik. Likgrønn i ansiktet skriker det mot oss, godt sekundert av en blodig himmel. Det er ikke grenser for behovet for å uttrykke seg – derav det litt mer kunstfaglige ekspresjonisme. Alle mysterier var ikke løst likevel. Opplysningtstiden fikk plutselig et hekseskudd i disse tider. Nå ble folk plutselig nyromantiske igjen og begynte å tyde drømmer og møttes i skyggefulle rom og ble spiritister.

Men det er jo bare en impresjon…
sa en kunstkritiker da Monet stillte ut sine bilder. Så var det begrepet skapt. I Frankrike var man opptatt av inntrykkene, altså impresjon. De er heller ikke opptatt av kvist og spiker og sprekker i speil. De sanser tilværelsen som flommer på med lys og farger. De sitter med sløret blikk og filtrerer vekk detaljer. Alt som slipper inn er store forenklede masser og gjennomsnittsfarger, generaliseringens store kunst. Et stadie en hver billedskaper må gjennom og mestre, spesielt de som er opphengt i småtterier, spesielt den som har som program å imitere hver detalj i livet, må lære seg stiliseringens kunst.

8
Theodor Kittelsen «Prinsessa og Kvitebjørn kong Valemon» 1912

Der troll er troll
En av de mest fullkomne stilister vi har hatt i norsk kunst er kanskje den «uopplyste» Theodor Kittelsen, han med alle trollene. Pussig nok er han fortsatt populær. Selv påsto han han hadde sett dem, derfor ble de så godt tegnet. Kittelsen er ikke fragmentert eller overgitt til trollskapen. Han gjør dem så grimme de skal være og prinsessa så vakker som vi drømmer om. Han skildrer tross alt en ordnet tilværelse med myk hånd, et inkluderende blikk, fortellinger i gråtoner som vet forskjell på sort og hvitt.

Men hva skal en stakkars billedskaper i 2016 gjøre når alt er gjort før? Begrepet nyskaping er jo så slitsomt. Sette seg ned å finne på noe? Nei, aldri i livet. Det er patetisk. Overgi seg til en uendelig imitasjon av stoff og kropp, det som har vært gjort i årtusner? Jo, en er jo i en lang tradisjon der da, men man er alltså ikke fotograf. Enn så lenge er jeg dedikert imitasjonen, ordnet i solide klassiske, formale prinsipp. Stadig skjele til Harriet Backers sine grunnsolide komposisjoner. Det er dame med integritet.

Bli vill og galen
og bli en Munch nr. to? Ja en kan jo drømme. Eller vår norske «Rembrandt», Odd Nerdrum. Jo, Nerdrum er en pussig skrue. Han kan jo ikke si en eneste setning uten å virke snål. Si ett eller annet om jordens livmor og universets dødsmesse eller noe slikt metafysiskfilosofisk. Og så male noen brungule landskaper bebodd av steinaldermennesker med guns. Så universelt uttryker han seg at han får plass på museer for samtidskunst i USA.

Die Zeitgeist
For en blir ikke samtidskunstner av å produsere geometri på lerretet eller stille ut pissoarer. Nei, en må være i takt med samtiden, derfor er ikke jeg samtidskunstner. En må ha tatt innersvingen på «Die Zeitgeist» – Tidsånden, et begrep en eller annen postmoderne filosof tenkte ut for et par hundre år siden. Det vil si, det er vel die Zeitgeist som tar innersvingen på oss. Ingen slipper unda.

Tidsånden må en stå på godfot med denne maskerte ridder som styrer samtidsmennesket sine holdninger og tenkesett. Går vi f.eks. til nasjonalromantikken, «Opplysningstidens ungdom», så var de ikke opptatt av å lage vakre naturscener, de var opptatt av å finne det typisk norske. Tidens ånd la bisselet i munnen på dem for å lete etter kjernestoffet i norsk natur så Europa skulle få øynene opp for den norske karakter og nordmennene skulle få ryggrad til å bygge sin nasjon. Når vi kommer fram til realismen handler det heller ikke nå om å lage glasserte idyller. Det som nå var die Zeitgeist var å få feiet ut de metafysiske myter. Det var «her og nå» som var livet, virkeligheten slik ekte eksistensialister så den. Det fantes ikke lenger Èn bortenfor vår tilværelse som kunne fortelle oss sannheten lenger.

Så var veien kort til den fragmenterte kunst, som nok en gang speilet die Zeitgeist. Picasso med sine kuber og forvridde mennesker og diktere som laget slike titler som «Trette menn» og oder som «Her er så underligt, jeg er visst kommet på feil klode.» (Garborg og Obstfelder). I dag er det rockerne som vræler dette fra sine blafrende scener som pumper røyk. Jo mørkere jo bedre. Og Odd Nerdrum som maler gale mennesker som roper ut sine «ve» i apokalyptiske landskaper.

Skal jeg da våge å ta ordet «tidløs» i min munn? La hele Tidsånden flakse med sine forfengelige vinger, skrike sine fortvilte skrik etter sammenheng? Søke det som ikke forgår? For det er en viktig nervebane i kunsten at den håper å overleve de ulike tidsånder som flyr gjennom våre hoder. Det har alltid hørt med til kunstneres ære å bruke pigment som skal tåle noen århundrer, lysekte pigment som ikke slukner i tider som kommer.

Liksom den gamle, trege Kirke som bruker et par-tre hundre år på å bestemme seg når trendene krever svar. Og når die Zeitgeist har famlet seg fram i tåkehavet og gått i ring, sliten, medtatt, grønn i ansiktet, under en blodrød himmel, på feil klode, er tilbake til start etter to hundre år, vil Kirken si, uten snev av skadefryd forhåpentligvis: «Velkommen, vi har ventet på deg!»

5
Odd Nerdrum «After the flood»

Kunst produseres ikke på samlebånd eller i smarte laboratorier hvor de siden 1920-tallet har forsket på planlagt for-elding. For en kan produsere lyspærer som holder i to hundre år, men det er selvsagt ikke lønnsomt. Dessuten, en produserer da ikke kunst, er ikke det noe som fødes som min gamle tegnelærer på ungdomskolen sa?

Det skjønne, det sanne
Imitator, ekspresjonist, impresjonist, formalist, symboliker, synthetiker? Hva skal jeg velge? Jeg velger det skjønne, det vakre. Enn så lenge kan jeg bare imitere det, forenkle og åpne opp, være på lag med Det gyldne snitt. Kanskje jeg og en dag gjør en ny oppdagelse, men ingen kan bestemme seg for slikt. Realistene mistet den store sammenheng i sin rene immanente beskrivelse av livet. Men også de var grepet av skjønnheten og sannheten.

3
Claude Monet «Impresjon, soloppgang» 1873

Og vi som stadig illuderer virkelighet på flate lerreter må innse at et bilde er alri så virkelig som når det bare er det det er: Et bilde, et mønster, en dekorasjon, fordeling av skjønne pigmenter i komplekse mønster som vi tidsvis kjenner igjen. Teologene i antikken konkluderte at Gud må være uendelig skjønn, siden hans skapning er det. «Han som skapte øyet, ser han ikke, Han som plantet øret hører han ikke?» spør profeten og vi kan umulig tvile på svaret.

Du som har deg selv meg givet,
La i deg meg elske livet,
Så for deg kun hjertet banker,
Så kun du i mine tanker
Er den dype sammenheng!

Magne V. Kristiansen

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s