Byen som mistet julen – et juleeventyr

Av: Magne V. Kristiansen (tekst og illustrasjon)

Det var en gang en by som feiret jul. De pyntet gatene med lys, de dekorerte pepperkaker, hogde små granbusker som de pyntet og satte inn i stua. På skolen sang de julesanger om et lite barn i en krybbe og de små barna gledet seg til julaften, for da fikk de pakker.

Det gjorde kjøpmennene og, de ble veldig rike i julen og det var det mange fromme mennesker som mislikte, for de sa at julen egentlig var falsk slik byen nå feiret den. Men kjøpmennene leide inn et stort orkester som spilte alle de kjære julesangene på butikkene sine og da fikk de solgt enda mer.

Det som irriterte de fromme var at alle skulle til kirke julaften.
– Hvor er folka resten av året, spurte de fornærmet?

Også Leve-enkeltforeningen var harme på all julesløsingen og juleølet og sa det var ikke rart Nordpolen smeltet sånn som folk fyret i peisen og brente av pengesedlene. Både de fromme og Leve-enkeltfolka var skjønt enige, bare de fikk flertall i bystyret skulle de redusere julen til et minimum. Ingen julepresanger, julekonserter, julebasarer og julenisser. I kirken skulle de gjøre det enkelt, lese juleevangeliet og synge «Et barn er født i Betlehem.» Leve-enkeltfolka trodde egentlig ikke på Jesusbarnet, så de arrangerte marsj for de fattige i verden og sa Julepartiet burde skamme seg.

Men den politiske alliansen mellom Fromhetspartiet og Leve-enkeltpartiet vant. Julefolka skammet seg skikkelig. De våget ikke lenger å slakte julegrisen, de sluttet med julenissefjaset og plukket ned lenkene av lys på gesimser og takskjegg på husene. Noen modige hang opp ei julestjerne, men tilslutt blei også dette flaut. Bare de aller frommeste kom nå til kirke julaften og juledag var enda mer folketom enn før i kirkebenkene. Protestmarsjene til Leve-enkeltfolka var heller ikke noe å skryte av, sant og si mistet de liksom motoren da julen forsvant.

Vanlige folk var nå ganske triste og lei seg. Før hadde de hatt mange dager fri i jula, de klappet i hendene og gikk over sjø og land og åt julemarsipan, men Penge-ekspertene som før hadde tjent seg rike i julen, sa at folk måtte arbeide mer og fortere for at samfunnet kunne opprettholde pengestrømmen. De truet nå med at alle butikker skulle være åpne hver dag, og lang på natt, hele året og slik ble det. Det samme sa Pliktpartiet. Saken var at det nå kom en mengde partier i bystyret som stadig fant på nye tiltak og krevde rapporter for å utvikle byen og gjøre den profesjonell på alle plan. Nå måtte folk jobbe alle dager. Å ha fri søndagen kunne umulig være økonomisk ansvarlig.

Alle begynte å grue seg til desember. Spesielt de ensomme. De ensomme var jo ekstra ensomme i desember den gangen byen feiret sin overdådige jul og, men nå var det blitt enda fler ensomme og barna som før laget julebråk i skolen, bare bråkte videre uten jul. Stakkars barn, de visste ikke lenger noe som helst om julegløgg, Betlehemstjernen og vise menn fra Østerland. Og Barne-ekspertene passet nøye på at alle barn ble skjermet mot usunn julepropaganda.

Da kom det en prest til byen fra Sibir. Han hadde langt hvitt hår og et bugnende skjegg. Han lurte på om det var råd å kjøpe litt juleøl og en akevitt, han ville lage et lutefiskparty, som han sa. Men før det ville han arrangere en juletrefest for barna i byen. Han kjøpte inn mandariner og en sjokolade som han pakket i små poser og gikk rundt i den åndelig forkrøplede, men meget moralske byen med sekken sin.

– Er det noen slemme barn her som har lyst å bli snille, humret han på russisk?

Ja gjett om det var mange slemme barn der i byen. De løp etter presten som for anledningen hadde tatt på seg en sid, rød kåpe og en slags høy spiss hatt. I hånda hadde han en lang stav som bøyde seg fint i toppen.

Barna løp etter han og ropte:
– Nikolas, Nikolas Nikolas!

For presten het så og det var et helt vanlig navn i Sibir. Han var tipptipptipp…oldebarnet til en gammel, gammel biskop i Patara som og het Nikolas.

Folk var i sjokk, men en tåre vokste i øyekroken til en gammeltroende mann som sto der på fortauet. Minnene rannt fram. Og han stavret skjelvende etter barnetoget som nå gikk til kirke og juletrefest. Flere tittet ut, el-bilene stanset og himmelen ble mørkeblå og snøen begynte å dale. Den gamle kirketjeneren var ikke ensom mer, han løp opp i kirketårnet og kimet med klokkene og folk rotet i kott og kre, fant fram julestjerner og julekrybber og sang:

«På låven sitter nissen», for det var den eneste julesangen som var lov å synge i skolen ved solsnu.

Nikolas var en klok biskop, for biskop var han, han lot folk gaule på om fjøsnissen, for toget han ledet, gikk nå til kirke igjen. Ikke bare slemme barn, men også slemme voksne og lure kjøpmenn som gned seg i hendene.

Men Nikolas gikk med rak rygg og faste steg til den plassen som forvandler triste og slemme barn så de blir glade og finner på gode ting helt av seg selv på en måte.

jesusbarnet-magnevkristensen
En gammel kone som husket hvor julekrybben sto, hadde skyndet seg å arrangere hele stasen i kirkens kor. Der lå den lille gutten og smilte til Maria møy. Hun bøyde seg ømt over den lille, men ynket seg litt over den vesle kroppen som hun fryktet ville få det vondt i denne verden.

Det hadde både Josef og vise menn fra øst drømt om, men i Maria sang englene sine julehymner, de samme hymner som noen hyrder sang for det lille barnet, for det var englene som hadde lært dem å synge:

– Evdokia, Evdokia, Evdokia!
– Evdokioa, sa den gamle konen som kunne litt gresk, betyr «Guds velbehag»!

Hyrdene hadde jo ikke så flotte gaver som De hellige tre konger, men deres gaver av gull var deres undring og tilbedelse av Kongebarnet. Deres røkelse var inderlige bønner om Gud Faders vern over barnet. Deres myrra var varme kyss på Kriste rene lepper. Han lo til dem alle, så gråt han og Guds mor trykket ham barmhjertig til sin unge barm.

Da biskop Nikolas sa amen var det helt stille en liten stund i kirken. Selv fjøsnissen som satt gjemt bak en takbjelke, funderte på om han skulle bli en kristen, men slo det fra seg. Han kom i hug at han i morgen skulle holde foredrag i byrådet om «Nye strategier for en bærekraftig julefeiring».

Huff var han blitt skrullete og overåndelig? Nei her gjaldt det å mobilisere troppene så ikke alt dette Nikolasvesenet tok alldeles overhånd.

Han la ansiktet i dype, bekymrede rynker og sa alvorlig og krenket:
– Hedenskapet er nå i dyp krise.

Men alle de slemmesnille barna lekte de var hyrder og vismenn og engler. Ei lita jenta fikk være Maria møy og kjøpmennene bestemte de ville pynte butikkene med glitter og spille Betlehemshymner igjen. De stengte butikkene på søndager og delte ut gratis julebukkmasker til barna. Det hadde de liksom tenkt ut helt av seg selv de også. at de ville gi noen gaver siden det var jul og ikke bare tjene seg rike.

Da rev fjøsnissen seg i den lodne og flokete manken og satt og furtet helt til «Tjuende dag jul.»

– Folk, ja selv barn, mangler respekt for oss underjordiske nå for tiden, snøftet han. Tenk å holde narr av mine frender på den måten. Han var meget indignert.

Magne V. Kristiansen

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s