Den første kjærlighet

Text och bild: Magne V. Kristiansen.

Jesus sier ikke at menigheten Efesus tar feil i sitt oppgjør med falsk lære, men han leter forgjeves etter det som ikke må skyves nedover i prioritet: Den første kjærlighet.

Menigheten i Efesus var sterk. Rakrygget. Klar i toppen. Håndfast mot kjetteriet. Avslørte falske apostler. Når Johannes skriver til biskopen i Efesus setter han intet av dette i hermetegn som vi så fort gjør. Det er ingen ironi eller på liksom i dette. Efesus-menigheten kjempet en hard kamp mot nikolaittene.

Hvem nikolaittene var er vel litt uklart, men de hadde konstruert en slags mix av religiøs kult og uklare grenser for samlivet som menigheten kritiserte. Efesus får godt skussmål fordi de ikke hadde gitt etter for samlivstrenden i det romerske imperium.

Men menigheten, i all sin rett-troenhet (uten hermetegn), glemte å elske. Alt fokus var nå rettet mot det som truet ekteskap og heim, men de var ikke årvåkne på den kjærlighet som sakte iset ned i deres eget hjerte: Kjærligheten til Kristus.

”Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet”.

fylasso-akvarell-magne-v-kristiansenDet er intet nytt krav i dette. Tvert om, Efesusmenigheten var på full fart inn i nettopp krav-kristendom, for det er bare Den første kjærlighet som evner å gi vår kritikk av samtiden den rette valør. Forsvinner den, blir vi som denne verdens moralister som nok vil belære, men som likevel mister dens indre nerve.

Den store utfordring for Jesu disipler er å overbevise om at lovens innerste kjerne er barmhjertighet.

Den første kjærlighet springer ut av Kristi hjerte. Det var hans nåde og godhet som en gang gjorde dem i stand til å åpne seg for Guds gode vilje. Og denne Guds gode vilje skulle de formidle videre til mennesker som hadde lukket seg til, bygd opp sitt enorme selvforsvar mot enhver himmelsk vekkelse og etablert seg i sekulære mønster. Så glapp det.

”For Kristus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største” sa Paulus. Kanskje det var dette Efesus-menigheten hadde glemt, at de også var blant de største syndere? De satte seg liksom litt over folket og hadde egentlig ikke lenger så mye bruk for Guds nåde. Så ville de reformere Kirken med sin tapte kjærlighet.

Profetene i den gamle pakt hadde samme innstilling som Paulus når de kallte til omvendelse:

”Jeg bor blant et folk med urene lepper og er selv en med urene lepper.”
”Omvend meg du, så blir jeg omvendt. Frels meg du så blir jeg frelst.” roper de over seg selv. Og Kirken ber sitt Kyrie gjennom alle generasjoner:  ”Herre, forbarm deg over meg en synder.”

Da var de klare til å profetere både over sin samtid og seg selv.

Det er Guds vilje at ekteskapet er mellom èn mann og én kvinne. At vår tids nikolaitter vil tvinge en annen vilje gjennom kan vi bare beklage og kan hende er mye ideologisk kamp funksjonshemmet av mangel på Den første kjærlighet. Enhver får prøve seg selv om det er det ene (den første kjærlighet) eller det annet (bibelsk samlivtenkning) som halter. Hvordan Kirken skal kommunisere nettopp nåde og sannhet vet jeg ikke, men kjærligheten er ikke føleri og sannheten er ikke ubarmhjertig.

Efesus glemte hvordan de selv en gang kom til tro, ikke ved at Gud hamret på dem med lov og dom, men lokket dem med sin kjærlighet. Så tentes kjærligheten til Gud ved Guds nåde og han kom stille og rolig til i de dypeste hjertelag der han forsiktig sa dem sannheten og viste vei. Dette var kan hende det de hadde glemt i sitt strev mot heresien.

Nåde uten sannhet er sentimentalitet. Sannhet uten nåde er ubarmhjertighet.

Men Nåden og Sannheten kom med Jesus Kristus, han som ikke slukker ei rykande veke, ikke knuser et knekket rør. Han fører retten ut til folkene med saktmodighet, ikke med skrik og rop på torget.

Han kommuniserte uten reklamekonsulenter og retoriske rådgivere – han talte nåde og han talte sannhet. Da kommuniserer en så det gnistrer som Børre Knudsen en gang sa.

Folk er ikke dumme, de forstår utmerket godt hva som er sannhet, men frykten dominerer og sperrer for å la den komme til. Og sannheten kommer aldri til så lenge Den første kjærlighet har frosset til.

Hvor ofte må vi ikke rope det: Herre, forbarm deg!

Og hvem er det som holder mest av Ham?
Han som fikk ettergitt noe småtterier, eller han som satt i bunnløs gjeld?
Og hvorfor viste hun så mye kjærlighet, kvinnen som tørker tårene hun feller på Jesus føtter med sitt hår?
Jesus svarer selv: Hennes mange synder er tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet.

Vik ei fra mitt hjerte,
dyrebare smerte,
åndens fattigdom.
Vis meg mine brister,
så jeg aldri mister
nådens legedom.

Text: Magne V. Kristiansen
Illustration: ”Fylasso”, akvarell av Magne V. Kristiansen

 

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s