Kategori: Författare: Magne V. Kristiansen

Hymner till Kirken. To meditasjoner.

Text och bild: Magne V. Kristiansen.

Jeg vil dele noen meditasjoner av Gertrud von Le Fort fra «Hymner til Kirken»

Disse hymnene er som hemmeligheter og mysterier, noe en må grunde på. Vil man ikke det, forblir de uforståelige. Men får en først teften av hva dette handler om, åpner det seg en skjønnhet uten like. ”Ingen som lar deg fare, har noensinne erfart deg!”

Kirken er Kristi brud. Hun bærer hans bilde og Han hennes. Alt mitt er ditt, og ditt er mitt, sier han til den Elskede. De er mysteriøst ett, et angrep på Kirken, er et angrep på Herren selv. Det er ikke blasfemi å tro på Kirken, hun er vår Mor og Gud er vår Far og vi er deres barn som kan legge vårt hode i hennes fang.

2003-akryulgull-hornindal-15x20-2
(2003) Akrylgull, Hornidal, 15×20

«Til Kirken» av Gertrud von le Fort

Jeg vil legge hodet i ditt skjød og bli stille!
Jeg vil hvile i dine armer og få håp!
Men du er intet herberge på veien,
og dine dører åpnes ikke ut;
Ingen som lar deg fare, har noensinne erfart deg!

Du taler til de tvilende: «Ti stille,»
og til de spørrende: «Knel ned!»
Du taler til de flyktige: «Gi dere over,»
og til de svevende: «Fall ned!»

Hos deg blir all vandring lam,
og all pilegrimsferd kommer hjem i deg.
Derfor flykter mine dager fra deg,
Slik et vindstøt flykter fra stillheten.

Men jeg vet at jeg aldri slipper fra deg,
for sannelig, slik du forfølger, kan bare Gud forfølge.

Den dype sammenheng

Fra «Hymner til Kirken» av Gertrud von le Fort

Forfatterens hymner til Kirken er ikke lett tilgjengelige i først omgang, men etter hvert som en forstår mer av dialogen mellom «Jeg» og «Din stemme taler» åpner det seg store perspektiver, som i denne hymnen der hun lar Kirken tale (Din stemme taler) til sine barn. «Jeg var dulgt tilstede i deres guders templer» handler om den langsomme Gudsåpenbaring fra opphavet til Messias og til den Kirke han grunnla og som fortsatt bærer inkarnasjonens hemmelighet. Kristus er skjult tilstede i historien og hos folkeslagene. Kristus er den dype sammenheng. «Jeg er deres store Sammen», selv i våre uferdige hedenske forestillinger, men han utvelger seg Israel til å bære åpenbaringen til endes og videre gjennom Kirken. «For frelsen kommer fra jødene»

I Kristus samles jøde og hedning sammen og gjør dem til ett som Paulus skriver en plass.
Det er noe keltisk over hymnen, naturmystikk og ørkentro.

2010-anemone-hepatica-13x19-aqua
(2010) Anemone Hepatica, Aqua 13×19

Din stemme taler:
Jeg har ennu blomster fra villnisset i armen,
jeg har ennu dugg i håret
fra menneskedemringens daler,
Jeg har ennu bønner som floden lytter til, jeg vet ennu
hvordan man gjør tordenen from og velsigner vannet.

Jeg bærer ennu ørkenens hemmeligheter i skjødet,
jeg bærer ennu grå vismenns
edle spindelvev på mitt hode,

For jeg er mor til alle barn på denne jord,
hvorfor håner du meg, verden,
fordi jeg får være stor som min himmelske Far?

Se, i meg kneler folkeslag som for lengst er borte,
Jeg var hemmelig til stede i deres guders templer
jeg var dulgt til stede i deres vismenns ordsprog.
Jeg var på deres stjernetyderes tårn,
jeg var hos de ensomme kvinner som ånden berørte.

Jeg var lengselen i alle tider,
jeg var lyset i alle tider, jeg er fylden i alle tider.
Jeg er deres store Sammen, jeg er deres evige Ene.

Jeg er alle deres veiers vei:
på meg drar årtusener til Gud.

 

FAKTA:
Gertrud von Le Fort, född den 11 oktober 1876 i Minden, Westfalen, död den 1 november 1971 i Oberstdorf, Bayern, var en tysk författare. Hennes far friherre Lothar von Le Fort var överste i den preussiska armén och av hugenotthärkomst. Hon är utbildades som en ung flicka i Hildesheim och fortsatte att studera vid universitetet i Heidelberg, Marburg och Berlin. Hon flyttade till Bayern 1918 och bodde i Baierbrunn fram till 1939.

Hon konverterade till katolicismen 1926 och det mesta av hennes författarskap kom efter denna omställning och präglades av frågan om kampen mellan tro och samvete. Le Fort publicerade mer än 20 böcker, som omfattar dikter, romaner och noveller. Hennes verk är uppskattade för sitt djup och skönhet i idéinnehållet och för hennes sofistikerad eleganta stil. Romanen Veronikas svettduk 1928 är ett av hennes mest kända verk. Bland hennes många andra verk finns också en bok med titeln Die ewige Frau 1934. I detta arbete angrep hon den modernistiska analysen av det feminina, inte med polemiska argument, utan med en meditation över kvinnlighet.

 

Se det Guds lam som bærer verdens synd (Refleksjoner rundt et maleri)

Av: Magne V. Kristiansen

Se-det-Guds-lam_oljemaleri-65x90_Magne-V-Kristiansen_2017

Sakte vokser Times Square ut, eller skal jeg si opp, av lerretet. New York er overveldende, forretningsbygg som tårner seg mot himmelen. Vi siger i samme, mørke strøm som resten av verden. Vi sklir forbi hverandre som skygger og har mer enn nok underholdning i alle typer mennesker som trasker mellom de glaserte fasadene som speiler hverandre og blåner mot en høy og klar vårhimmel. Vi overdynges av lysreklamer, skjermer som blinker, videor som repeteres på gigantpaneler.

En skal passe seg! Passe seg for å dømme de mørke krypene som alle sammen nettopp kanskje forrakter dette overfaldiske renn, slik jeg selv har lett for å gjøre. Som på IKEA når jeg blåser i nesen av overlessede handlevogner og sleper selv på en med nesten like mye i.

”Jeg er ikke som de”  Å, jo, nettopp som de er jeg.

For her er sikkert mange troende, vantroende, nestentroende og vet-ikke-troende. Men jeg ser ingen alkiser, narkomane, tiggere eller mer ludderaktige fremtoninger. Alle er veloppdragne, pene i tøyet, helt straigthe. Lite som minner om umoral og korrupt kultur. Tvert om, mange er hyggelige og hjelpsomme, unntatt hun i infoluken på Central Station som snerret ut hvor jeg skulle finne billettautomaten. Stakkars dame, du var kanskje mer ulykkelig enn jeg i ditt trange bur med tusen dumme spørsmål fra sånne som meg.

Her går vi og sier: Se hvilke bygninger. Hvilke underverk. Hvilken glans.

Hva har vi ikke fått til, hvor dyktige vi er.

Og vi er det, virkelig. Ingen Jantelov skal slippe over min munn. Verden har ikke bare sju underverk, de har hundrevis som overgår både pyramider og hengende hager.

Jeg maler på og tankene leter etter sammenheng og mening. Det er liksom en tomhet her. Så slår ideen ned. Den kommer helt uanmeldt. Den korsfestede, midt i den mørke strømmen.

Jeg famler meg fram, plasserer han i komposisjonen slik magefølelsen forteller. Jeg tenker, det går ikke an? Men jeg merker med ett en annen vind i bildet, en annen ånd. Et merkelig håp. Håp? Hvilket paradoks. Hva kan vi håpe på, å ha en korsfestet i vår supervellykkede økonomi og ingenørkunst? Times Square, selve info-mekka?

Henger han, mellom de himmelstrebende konstruksjonene? Eller holder han dem oppe, som en Samson?

Begge deler kanskje. Slipper han?

Nei ikke ennå. Ennå er alt vel, for han er den innerste sammenheng som holder denne splittede verden sammen. For alt er skapt i Ham, ved Ham og til Ham.

Mens økonomer, ingenører og datanerder vil til himmelen, vil Han til jorden.

Han stiger ned som vi vet og blir kjøtt og blod. Kles av, krones med torner, men se, de er jo av gull. Det er en Konge som henger der.

Jeg lager en diskret blodstrime fra hans bryst og hender. Blod og vann.  Et purpurrødt panel ruger over hans nakke, ”an apple.” Da Apple en gang lanserte sin logo var ideen ganske utillslørt, den skulle symbolisere grådighet, begjær og opprør. Ingen Bibelleser er vel i tvil om hvilken fortelling den handler om?

Han bærer den forbudne frukt på sine skuldre. Apple og Windows, Trump og Putin det vet ikke, at når han slipper taket, rakner også alle verdens krefter og hegemonier.

Men du verden for en vakkert opprør. Sofistikert, sterilt, til mennekehetens beste. Purpur, syndens farge. Botens farge. Presten og kongers farge. Purpur, verdens dyreste pigment, og helt umulig å vaske ut om en først har fått det på skjorten. Vinen og blodets farge. Han står der som en gral, fyllt til randen av all verdens synd. Høyt der opp, det tomme vinglass som et tamt ekko av han, en lengsel som roper ut: For en ukjent Gud.

Jeg lar alle disse fragmenter av inkarnasjon og syndefall komme om hverandre. Deres program er nemlig identisk:

Både syndefall og inkarnasjon handler om å bli som Gud. Det er bare en avgjørende forskjell i retningen og hvem som er Frelseren.

Synden vil opp. Synden er den overtro som setter mennesket i stand til å bygge himmelskrapere. Og vi vet at i denne himmelblå glasur hvisker hovmodet som vil opp, opp, opp. Og vi vet at her produseres løgner, her tømmes sjelen. Her pønskes det ut smarte triks for å få folk til å kjenne seg misfornøyd med det de har, så de alltid må begjære mer. Her blir vi hypnotisert av vellykkeheten.

Det verdslige hovmot er farlig. Det religiøse enda farligere, for det er fromt.

Jeg går i denne strømmen av syndere som en synder. Jeg tenker, du er som dem. For jeg har fått øye på han som nettopp ble som oss. Han som ble gjort til synd uten å gjøre synd. Nok en gåte. Regnet som ugjerningsmann og gitt et navn over alle navn så hver munn som bekjenner at Kristus er Herren skal bli frelst.

For han synker ned og når han når bunnen er vår frelse fullbrakt. Det er det han sier når han fortvilet ånder ut, når det ikke er mer å håpe på og Gud defintivt har sagt nei, da gjenstår det siste – å overgi seg i Faderens hender. Når Gud har sagt nei, kan intet menneske frelse.  Da er det kun ett håp igjen, at han som har makt til å si nei, har makt til å si ja. Og sier han ja, kan intet menneske gjøre det om, det heller. Når det går opp for oss, da er han blitt vår Gud og vår Frelser.

For Han alene vil ha æren for vår frelse. Er Gud for oss, hvem er da i mot oss?

Men oppstandelsen da?

Hvorfor denne dveling ved korset?

Ja, så kom spørsmålet som tvinger seg fram på Golgata. Stopper alt her?

Ja, en liten stund, et par mørke døgn, før noen kvinner hamrer på døren i grålysningen og Peter ramler ut av sengen, søvnløs og ør.

Så kom det første ”ja” fra Gud gjennom kvinnenes hilsen påskemorgen. Et ”ja” som har forplantet seg helt til mitt hjerte og som har gjort det mulig for også meg å si ”ja” til Gud. Han er oppstått!

Men enn så lenge er det fastetid. Purpurfargens tid. På veien opp til Jerusalem nevner han det ofte. ”Jeg skal korsfestes og stå opp tredje dag.” Ord som har makt til å holde motet oppe i oss når alt håp er ute.

På tredje dag skal jeg stå opp!

Magne V. Kristiansen

Bild: ‘Se det Guds lam’ oljemaleri (65×90) Magne V. Kristiansen

 

Den første kjærlighet

Text och bild: Magne V. Kristiansen.

Jesus sier ikke at menigheten Efesus tar feil i sitt oppgjør med falsk lære, men han leter forgjeves etter det som ikke må skyves nedover i prioritet: Den første kjærlighet.

Menigheten i Efesus var sterk. Rakrygget. Klar i toppen. Håndfast mot kjetteriet. Avslørte falske apostler. Når Johannes skriver til biskopen i Efesus setter han intet av dette i hermetegn som vi så fort gjør. Det er ingen ironi eller på liksom i dette. Efesus-menigheten kjempet en hard kamp mot nikolaittene.

Hvem nikolaittene var er vel litt uklart, men de hadde konstruert en slags mix av religiøs kult og uklare grenser for samlivet som menigheten kritiserte. Efesus får godt skussmål fordi de ikke hadde gitt etter for samlivstrenden i det romerske imperium.

Men menigheten, i all sin rett-troenhet (uten hermetegn), glemte å elske. Alt fokus var nå rettet mot det som truet ekteskap og heim, men de var ikke årvåkne på den kjærlighet som sakte iset ned i deres eget hjerte: Kjærligheten til Kristus.

”Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet”.

fylasso-akvarell-magne-v-kristiansenDet er intet nytt krav i dette. Tvert om, Efesusmenigheten var på full fart inn i nettopp krav-kristendom, for det er bare Den første kjærlighet som evner å gi vår kritikk av samtiden den rette valør. Forsvinner den, blir vi som denne verdens moralister som nok vil belære, men som likevel mister dens indre nerve.

Den store utfordring for Jesu disipler er å overbevise om at lovens innerste kjerne er barmhjertighet.

Den første kjærlighet springer ut av Kristi hjerte. Det var hans nåde og godhet som en gang gjorde dem i stand til å åpne seg for Guds gode vilje. Og denne Guds gode vilje skulle de formidle videre til mennesker som hadde lukket seg til, bygd opp sitt enorme selvforsvar mot enhver himmelsk vekkelse og etablert seg i sekulære mønster. Så glapp det.

”For Kristus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største” sa Paulus. Kanskje det var dette Efesus-menigheten hadde glemt, at de også var blant de største syndere? De satte seg liksom litt over folket og hadde egentlig ikke lenger så mye bruk for Guds nåde. Så ville de reformere Kirken med sin tapte kjærlighet.

Profetene i den gamle pakt hadde samme innstilling som Paulus når de kallte til omvendelse:

”Jeg bor blant et folk med urene lepper og er selv en med urene lepper.”
”Omvend meg du, så blir jeg omvendt. Frels meg du så blir jeg frelst.” roper de over seg selv. Og Kirken ber sitt Kyrie gjennom alle generasjoner:  ”Herre, forbarm deg over meg en synder.”

Da var de klare til å profetere både over sin samtid og seg selv.

Det er Guds vilje at ekteskapet er mellom èn mann og én kvinne. At vår tids nikolaitter vil tvinge en annen vilje gjennom kan vi bare beklage og kan hende er mye ideologisk kamp funksjonshemmet av mangel på Den første kjærlighet. Enhver får prøve seg selv om det er det ene (den første kjærlighet) eller det annet (bibelsk samlivtenkning) som halter. Hvordan Kirken skal kommunisere nettopp nåde og sannhet vet jeg ikke, men kjærligheten er ikke føleri og sannheten er ikke ubarmhjertig.

Efesus glemte hvordan de selv en gang kom til tro, ikke ved at Gud hamret på dem med lov og dom, men lokket dem med sin kjærlighet. Så tentes kjærligheten til Gud ved Guds nåde og han kom stille og rolig til i de dypeste hjertelag der han forsiktig sa dem sannheten og viste vei. Dette var kan hende det de hadde glemt i sitt strev mot heresien.

Nåde uten sannhet er sentimentalitet. Sannhet uten nåde er ubarmhjertighet.

Men Nåden og Sannheten kom med Jesus Kristus, han som ikke slukker ei rykande veke, ikke knuser et knekket rør. Han fører retten ut til folkene med saktmodighet, ikke med skrik og rop på torget.

Han kommuniserte uten reklamekonsulenter og retoriske rådgivere – han talte nåde og han talte sannhet. Da kommuniserer en så det gnistrer som Børre Knudsen en gang sa.

Folk er ikke dumme, de forstår utmerket godt hva som er sannhet, men frykten dominerer og sperrer for å la den komme til. Og sannheten kommer aldri til så lenge Den første kjærlighet har frosset til.

Hvor ofte må vi ikke rope det: Herre, forbarm deg!

Og hvem er det som holder mest av Ham?
Han som fikk ettergitt noe småtterier, eller han som satt i bunnløs gjeld?
Og hvorfor viste hun så mye kjærlighet, kvinnen som tørker tårene hun feller på Jesus føtter med sitt hår?
Jesus svarer selv: Hennes mange synder er tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet.

Vik ei fra mitt hjerte,
dyrebare smerte,
åndens fattigdom.
Vis meg mine brister,
så jeg aldri mister
nådens legedom.

Text: Magne V. Kristiansen
Illustration: ”Fylasso”, akvarell av Magne V. Kristiansen

 

Byen som mistet julen – et juleeventyr

Av: Magne V. Kristiansen (tekst og illustrasjon)

Det var en gang en by som feiret jul. De pyntet gatene med lys, de dekorerte pepperkaker, hogde små granbusker som de pyntet og satte inn i stua. På skolen sang de julesanger om et lite barn i en krybbe og de små barna gledet seg til julaften, for da fikk de pakker.

Det gjorde kjøpmennene og, de ble veldig rike i julen og det var det mange fromme mennesker som mislikte, for de sa at julen egentlig var falsk slik byen nå feiret den. Men kjøpmennene leide inn et stort orkester som spilte alle de kjære julesangene på butikkene sine og da fikk de solgt enda mer.

Det som irriterte de fromme var at alle skulle til kirke julaften.
– Hvor er folka resten av året, spurte de fornærmet?

Også Leve-enkeltforeningen var harme på all julesløsingen og juleølet og sa det var ikke rart Nordpolen smeltet sånn som folk fyret i peisen og brente av pengesedlene. Både de fromme og Leve-enkeltfolka var skjønt enige, bare de fikk flertall i bystyret skulle de redusere julen til et minimum. Ingen julepresanger, julekonserter, julebasarer og julenisser. I kirken skulle de gjøre det enkelt, lese juleevangeliet og synge «Et barn er født i Betlehem.» Leve-enkeltfolka trodde egentlig ikke på Jesusbarnet, så de arrangerte marsj for de fattige i verden og sa Julepartiet burde skamme seg.

Men den politiske alliansen mellom Fromhetspartiet og Leve-enkeltpartiet vant. Julefolka skammet seg skikkelig. De våget ikke lenger å slakte julegrisen, de sluttet med julenissefjaset og plukket ned lenkene av lys på gesimser og takskjegg på husene. Noen modige hang opp ei julestjerne, men tilslutt blei også dette flaut. Bare de aller frommeste kom nå til kirke julaften og juledag var enda mer folketom enn før i kirkebenkene. Protestmarsjene til Leve-enkeltfolka var heller ikke noe å skryte av, sant og si mistet de liksom motoren da julen forsvant.

Vanlige folk var nå ganske triste og lei seg. Før hadde de hatt mange dager fri i jula, de klappet i hendene og gikk over sjø og land og åt julemarsipan, men Penge-ekspertene som før hadde tjent seg rike i julen, sa at folk måtte arbeide mer og fortere for at samfunnet kunne opprettholde pengestrømmen. De truet nå med at alle butikker skulle være åpne hver dag, og lang på natt, hele året og slik ble det. Det samme sa Pliktpartiet. Saken var at det nå kom en mengde partier i bystyret som stadig fant på nye tiltak og krevde rapporter for å utvikle byen og gjøre den profesjonell på alle plan. Nå måtte folk jobbe alle dager. Å ha fri søndagen kunne umulig være økonomisk ansvarlig.

Alle begynte å grue seg til desember. Spesielt de ensomme. De ensomme var jo ekstra ensomme i desember den gangen byen feiret sin overdådige jul og, men nå var det blitt enda fler ensomme og barna som før laget julebråk i skolen, bare bråkte videre uten jul. Stakkars barn, de visste ikke lenger noe som helst om julegløgg, Betlehemstjernen og vise menn fra Østerland. Og Barne-ekspertene passet nøye på at alle barn ble skjermet mot usunn julepropaganda.

Da kom det en prest til byen fra Sibir. Han hadde langt hvitt hår og et bugnende skjegg. Han lurte på om det var råd å kjøpe litt juleøl og en akevitt, han ville lage et lutefiskparty, som han sa. Men før det ville han arrangere en juletrefest for barna i byen. Han kjøpte inn mandariner og en sjokolade som han pakket i små poser og gikk rundt i den åndelig forkrøplede, men meget moralske byen med sekken sin.

– Er det noen slemme barn her som har lyst å bli snille, humret han på russisk?

Ja gjett om det var mange slemme barn der i byen. De løp etter presten som for anledningen hadde tatt på seg en sid, rød kåpe og en slags høy spiss hatt. I hånda hadde han en lang stav som bøyde seg fint i toppen.

Barna løp etter han og ropte:
– Nikolas, Nikolas Nikolas!

For presten het så og det var et helt vanlig navn i Sibir. Han var tipptipptipp…oldebarnet til en gammel, gammel biskop i Patara som og het Nikolas.

Folk var i sjokk, men en tåre vokste i øyekroken til en gammeltroende mann som sto der på fortauet. Minnene rannt fram. Og han stavret skjelvende etter barnetoget som nå gikk til kirke og juletrefest. Flere tittet ut, el-bilene stanset og himmelen ble mørkeblå og snøen begynte å dale. Den gamle kirketjeneren var ikke ensom mer, han løp opp i kirketårnet og kimet med klokkene og folk rotet i kott og kre, fant fram julestjerner og julekrybber og sang:

«På låven sitter nissen», for det var den eneste julesangen som var lov å synge i skolen ved solsnu.

Nikolas var en klok biskop, for biskop var han, han lot folk gaule på om fjøsnissen, for toget han ledet, gikk nå til kirke igjen. Ikke bare slemme barn, men også slemme voksne og lure kjøpmenn som gned seg i hendene.

Men Nikolas gikk med rak rygg og faste steg til den plassen som forvandler triste og slemme barn så de blir glade og finner på gode ting helt av seg selv på en måte.

jesusbarnet-magnevkristensen
En gammel kone som husket hvor julekrybben sto, hadde skyndet seg å arrangere hele stasen i kirkens kor. Der lå den lille gutten og smilte til Maria møy. Hun bøyde seg ømt over den lille, men ynket seg litt over den vesle kroppen som hun fryktet ville få det vondt i denne verden.

Det hadde både Josef og vise menn fra øst drømt om, men i Maria sang englene sine julehymner, de samme hymner som noen hyrder sang for det lille barnet, for det var englene som hadde lært dem å synge:

– Evdokia, Evdokia, Evdokia!
– Evdokioa, sa den gamle konen som kunne litt gresk, betyr «Guds velbehag»!

Hyrdene hadde jo ikke så flotte gaver som De hellige tre konger, men deres gaver av gull var deres undring og tilbedelse av Kongebarnet. Deres røkelse var inderlige bønner om Gud Faders vern over barnet. Deres myrra var varme kyss på Kriste rene lepper. Han lo til dem alle, så gråt han og Guds mor trykket ham barmhjertig til sin unge barm.

Da biskop Nikolas sa amen var det helt stille en liten stund i kirken. Selv fjøsnissen som satt gjemt bak en takbjelke, funderte på om han skulle bli en kristen, men slo det fra seg. Han kom i hug at han i morgen skulle holde foredrag i byrådet om «Nye strategier for en bærekraftig julefeiring».

Huff var han blitt skrullete og overåndelig? Nei her gjaldt det å mobilisere troppene så ikke alt dette Nikolasvesenet tok alldeles overhånd.

Han la ansiktet i dype, bekymrede rynker og sa alvorlig og krenket:
– Hedenskapet er nå i dyp krise.

Men alle de slemmesnille barna lekte de var hyrder og vismenn og engler. Ei lita jenta fikk være Maria møy og kjøpmennene bestemte de ville pynte butikkene med glitter og spille Betlehemshymner igjen. De stengte butikkene på søndager og delte ut gratis julebukkmasker til barna. Det hadde de liksom tenkt ut helt av seg selv de også. at de ville gi noen gaver siden det var jul og ikke bare tjene seg rike.

Da rev fjøsnissen seg i den lodne og flokete manken og satt og furtet helt til «Tjuende dag jul.»

– Folk, ja selv barn, mangler respekt for oss underjordiske nå for tiden, snøftet han. Tenk å holde narr av mine frender på den måten. Han var meget indignert.

Magne V. Kristiansen

Die Zeitgeist

magne-v-kristiansen-2012

Kan hende leseren blir trøtt av denne stadig kretsing om hvorfor, hva og hvordan. Jeg tenker på kunsten. Denne uro og problematisering av hva man skal male og hvorfor en gjør det og hvordan?

Hvordan
handler om trening og atter trening. De tekniske utfordringene er i seg selv stimulerende og morsomme, ikke sjelden frusterende. Men så, endelig å knekke koden og vite at bare en har en god modell og tid og gode pensler og farger, så er det mulig å imitere naturen ned til minste detalj.

Jeg holder et tidskrift som heter International Artists og det er ikke grenser for hvor langt ned i mikroskopiske detaljer en dyktig tekniker kan trylle fram hvert lille mikrofiber i det lille dunet som vi kanskje kan få øye på mellom stein og grus, som også er samvittighetsfullt skildret.

4
Ester Curini
«Cogito» 2011 Utsnitt Acrylic on canvas, 70×50 cm
http://www.estercurini.com

Kunst uten kropp
I kontrast til den minutiøse imitasjon har vi den rene formalisme. For jeg vet ikke om publikum har oppdaget det, men et malt lerret er og blir en flat, preparert tøybit spendt på ei blindramme. Så er det klistret noen pigmenter kombinert med linolje på denne flate biten. Lager en de rette mønster og former og rette valører og farger i disse kombinasjonene ser det ut som noe vi har sett før.

Men alt er illusjon.

Griper vi etter det vakkert, modelerte eplet kræsjer fingrene mot det flate lerretet. Snur vi så bildet på hodet mister vår hjerne alle gjenkjennelige holdepunkter og bildet blir plutselig det det i virkeligheten er: Et bilde, en dekorasjon, et mønster. Følger vi kunsthistorien gjennom 1900-tallet forsvinner det figurative mer og mer inntil det som er igjen er rene formale prinsipp. Geometri og abstraksjon. En slags ultimat åndelig kunst, frigjort fra stofflighet og kropp.

6
Piet Mondrian «Komposisjon i blått, rødt og gult» 1930

Opprøret mot kvistmaleriet
Men la oss ta en av modernistene som hadde vært over 150 år gammel om han hadde levd i dag. (Modernismen begynner å bli nokså gammel med andre ord). Munch, vår kjære ekspresjonist, som forlengst var lei av å male spiker og kvist og heller ville uttrykke noe med sin kunst. Hans fetter Gustav Wentzel fikk sitt pass påskrevet av den moderne Munch. Munch kalte han for kvistmaler og de som har sett Wentzels tidlige arbeider vet hva jeg sikter til.

Her er det intet som unnslipper mikroskopet. Smulene på bordet, den syltynne sprekken i speilet, refleksene i porselenet osv. i sannhet en sann «kvistmaler». Munch ville ikke distrahere sin fortelling med slikt. Han var psykolog og et ektefødt barn av sin tid som nå hyllet modernisme og realisme og opprøret mot en hver vedtatt sannhet.

7
Edvard Munch «Skrik» 1910

Realist betyr ikke at man var fotografisk, men en søkte bare den umiddelbare ytre virkelighet. Etter at Marx, Freud, Darwin og Nietzsche hadde uttalt seg om livets mysterier var alle mysterier dampet vekk. Tilbake sitter det melankolske menneske på stranden med seg selv, dypt hensunket i tidens tomhet, sjalu på kvinnen i sitt liv som hengir seg til en annen inne i skogen og det reiser seg opp og gjør anskrik. Likgrønn i ansiktet skriker det mot oss, godt sekundert av en blodig himmel. Det er ikke grenser for behovet for å uttrykke seg – derav det litt mer kunstfaglige ekspresjonisme. Alle mysterier var ikke løst likevel. Opplysningtstiden fikk plutselig et hekseskudd i disse tider. Nå ble folk plutselig nyromantiske igjen og begynte å tyde drømmer og møttes i skyggefulle rom og ble spiritister.

Men det er jo bare en impresjon…
sa en kunstkritiker da Monet stillte ut sine bilder. Så var det begrepet skapt. I Frankrike var man opptatt av inntrykkene, altså impresjon. De er heller ikke opptatt av kvist og spiker og sprekker i speil. De sanser tilværelsen som flommer på med lys og farger. De sitter med sløret blikk og filtrerer vekk detaljer. Alt som slipper inn er store forenklede masser og gjennomsnittsfarger, generaliseringens store kunst. Et stadie en hver billedskaper må gjennom og mestre, spesielt de som er opphengt i småtterier, spesielt den som har som program å imitere hver detalj i livet, må lære seg stiliseringens kunst.

8
Theodor Kittelsen «Prinsessa og Kvitebjørn kong Valemon» 1912

Der troll er troll
En av de mest fullkomne stilister vi har hatt i norsk kunst er kanskje den «uopplyste» Theodor Kittelsen, han med alle trollene. Pussig nok er han fortsatt populær. Selv påsto han han hadde sett dem, derfor ble de så godt tegnet. Kittelsen er ikke fragmentert eller overgitt til trollskapen. Han gjør dem så grimme de skal være og prinsessa så vakker som vi drømmer om. Han skildrer tross alt en ordnet tilværelse med myk hånd, et inkluderende blikk, fortellinger i gråtoner som vet forskjell på sort og hvitt.

Men hva skal en stakkars billedskaper i 2016 gjøre når alt er gjort før? Begrepet nyskaping er jo så slitsomt. Sette seg ned å finne på noe? Nei, aldri i livet. Det er patetisk. Overgi seg til en uendelig imitasjon av stoff og kropp, det som har vært gjort i årtusner? Jo, en er jo i en lang tradisjon der da, men man er alltså ikke fotograf. Enn så lenge er jeg dedikert imitasjonen, ordnet i solide klassiske, formale prinsipp. Stadig skjele til Harriet Backers sine grunnsolide komposisjoner. Det er dame med integritet.

Bli vill og galen
og bli en Munch nr. to? Ja en kan jo drømme. Eller vår norske «Rembrandt», Odd Nerdrum. Jo, Nerdrum er en pussig skrue. Han kan jo ikke si en eneste setning uten å virke snål. Si ett eller annet om jordens livmor og universets dødsmesse eller noe slikt metafysiskfilosofisk. Og så male noen brungule landskaper bebodd av steinaldermennesker med guns. Så universelt uttryker han seg at han får plass på museer for samtidskunst i USA.

Die Zeitgeist
For en blir ikke samtidskunstner av å produsere geometri på lerretet eller stille ut pissoarer. Nei, en må være i takt med samtiden, derfor er ikke jeg samtidskunstner. En må ha tatt innersvingen på «Die Zeitgeist» – Tidsånden, et begrep en eller annen postmoderne filosof tenkte ut for et par hundre år siden. Det vil si, det er vel die Zeitgeist som tar innersvingen på oss. Ingen slipper unda.

Tidsånden må en stå på godfot med denne maskerte ridder som styrer samtidsmennesket sine holdninger og tenkesett. Går vi f.eks. til nasjonalromantikken, «Opplysningstidens ungdom», så var de ikke opptatt av å lage vakre naturscener, de var opptatt av å finne det typisk norske. Tidens ånd la bisselet i munnen på dem for å lete etter kjernestoffet i norsk natur så Europa skulle få øynene opp for den norske karakter og nordmennene skulle få ryggrad til å bygge sin nasjon. Når vi kommer fram til realismen handler det heller ikke nå om å lage glasserte idyller. Det som nå var die Zeitgeist var å få feiet ut de metafysiske myter. Det var «her og nå» som var livet, virkeligheten slik ekte eksistensialister så den. Det fantes ikke lenger Èn bortenfor vår tilværelse som kunne fortelle oss sannheten lenger.

Så var veien kort til den fragmenterte kunst, som nok en gang speilet die Zeitgeist. Picasso med sine kuber og forvridde mennesker og diktere som laget slike titler som «Trette menn» og oder som «Her er så underligt, jeg er visst kommet på feil klode.» (Garborg og Obstfelder). I dag er det rockerne som vræler dette fra sine blafrende scener som pumper røyk. Jo mørkere jo bedre. Og Odd Nerdrum som maler gale mennesker som roper ut sine «ve» i apokalyptiske landskaper.

Skal jeg da våge å ta ordet «tidløs» i min munn? La hele Tidsånden flakse med sine forfengelige vinger, skrike sine fortvilte skrik etter sammenheng? Søke det som ikke forgår? For det er en viktig nervebane i kunsten at den håper å overleve de ulike tidsånder som flyr gjennom våre hoder. Det har alltid hørt med til kunstneres ære å bruke pigment som skal tåle noen århundrer, lysekte pigment som ikke slukner i tider som kommer.

Liksom den gamle, trege Kirke som bruker et par-tre hundre år på å bestemme seg når trendene krever svar. Og når die Zeitgeist har famlet seg fram i tåkehavet og gått i ring, sliten, medtatt, grønn i ansiktet, under en blodrød himmel, på feil klode, er tilbake til start etter to hundre år, vil Kirken si, uten snev av skadefryd forhåpentligvis: «Velkommen, vi har ventet på deg!»

5
Odd Nerdrum «After the flood»

Kunst produseres ikke på samlebånd eller i smarte laboratorier hvor de siden 1920-tallet har forsket på planlagt for-elding. For en kan produsere lyspærer som holder i to hundre år, men det er selvsagt ikke lønnsomt. Dessuten, en produserer da ikke kunst, er ikke det noe som fødes som min gamle tegnelærer på ungdomskolen sa?

Det skjønne, det sanne
Imitator, ekspresjonist, impresjonist, formalist, symboliker, synthetiker? Hva skal jeg velge? Jeg velger det skjønne, det vakre. Enn så lenge kan jeg bare imitere det, forenkle og åpne opp, være på lag med Det gyldne snitt. Kanskje jeg og en dag gjør en ny oppdagelse, men ingen kan bestemme seg for slikt. Realistene mistet den store sammenheng i sin rene immanente beskrivelse av livet. Men også de var grepet av skjønnheten og sannheten.

3
Claude Monet «Impresjon, soloppgang» 1873

Og vi som stadig illuderer virkelighet på flate lerreter må innse at et bilde er alri så virkelig som når det bare er det det er: Et bilde, et mønster, en dekorasjon, fordeling av skjønne pigmenter i komplekse mønster som vi tidsvis kjenner igjen. Teologene i antikken konkluderte at Gud må være uendelig skjønn, siden hans skapning er det. «Han som skapte øyet, ser han ikke, Han som plantet øret hører han ikke?» spør profeten og vi kan umulig tvile på svaret.

Du som har deg selv meg givet,
La i deg meg elske livet,
Så for deg kun hjertet banker,
Så kun du i mine tanker
Er den dype sammenheng!

Magne V. Kristiansen

Du umistelige Gud

Du som troner over engleskarer og som vet nøyaktig
avstanden mellom stjernehoper og galakser.
Du som bor i det høye og ser ned i det dype,
som lar flo og fjære ustanselige stige og synke
og som bor hos den som er fattig i ånden.

Spør vi i hele din skapning hvem du er lik, er det ingen som kan svare.
Spør vi Orion og Andromeda om de er skapt i ditt bilde, rister de på hodet.
Spør vi Jupiter eller Saturn eller ditt ypperste skaperverk, Jorden, hvem ligner dere,
så kan ingen si: Gud.

Heller ikke de mektige eikene eller palmene eller de raske antilopene
eller de lekne delfinene eller ørnene høyt der oppe,
ingen eller intet har fått den ære å være Guds bilde.
Alle overgår de mennesket i alder, høyde, styrke, hurtighet og eleganse,
men ingen av dem er verdiget å kalles Guds bilde.

Men spør vi mennesket, dette dødelige kryp, denne opphopning av av lidenskap og
lengsel, av dyder og laster, av adel og morken ved, så hviskes det gjennom hele
universet: Menneske – du er skapt i Guds bilde.

Lenge før du ble til, var du til i Ham, Det sanne Menneske som er født av Faderen
før alle tider og som steg ned i alt vårt ved jomfru Maria.

Vet du menneske hva det er å være Gud?
Du tenkte kanskje du skulle bli stor og allmektig?

Så skjedde det motsatte.

Du møtte en Gud hvis kongekrone ikke er av diamanter, men av torner.
Hans vugge var en krybbe, hans dødsleie et kors.
Han fant intet å helle sitt hode til da han vandret blant oss
og ingen kunne han betro seg til.

Likefullt skammet han seg aldri over å kalle oss brødre og søstre.

For vi er Hans bilde, Den sanne Gud og Det sanne Mennesket, Jesus Kristus!

Amen!

Magne V. Kristiansen

Etter inspirasjon fra ”Homilier over Høysangen” av Gregor av Nyssa. (Olivier Clément KÄLLOR s. 79. Artos)